Tak for en spændende beretning, Eyolf!

Qua min ubændige nysgerrighed fandt jeg, at den fine replika er bygget i 2023 af fa. POLMAT, der egentlig er et logistik- og transportfirma, som også har kastet sig over bl.a. istandsættelse af museumsmateriel. Det sker i det gamle "Tram Depot No. 5" i bydelen Popowice i Wrocław.

I den henseende er mit eget besøg i 1999 hos Volvo's da nyetablerede busfabrik i Wrocław (lukket 2023) aldeles irrelevant.

Tramwaje w Cieszynie/Těšínské tramvaje. Personel i pasażerowie wozu Nº 1 w roku 1911.

PS: De oprindelige 1000 mm motorvogne (4 stk.) var bygget hos Ringhoffer i Prag med AEG-eludrustning.

Bedste hilsener
Niels

Det var en gang en liten sporvei i en liten by wienervalsenes store rike. Den besto av bare én linje, og reisen fra ende til annen tok ikke mer enn 15 minutter. Tre bitte små sporvogner pendlet frem og tilbake, mens en fjerde sto i reserve. På veien krysset de små sporvognene en bro over en idyllisk, liten elv. Så en dag brøt det ut krig, og wienervalsenes rike var den tapende parten i denne krigen. Riket ble splittet opp, og to nye land så dagens lys - nåja, det ene var egentlig ikke nytt. Det bare gjenoppsto etter å ha sovet, ikke i 100, men i nesten 200 år. Begge ville ha den lille byen, og de som vant krigen, delte byen mellom dem. Den idylliske elven ble plutselig ikke fullt så idyllisk lenger. Den ble en internasjonal grense, en grense som skulle vise seg å få dramatiske konsekvenser noen år senere. Og den idylliske, lille sporveien? Ja, den var plutselig blitt en internasjonal sporvei. På hver tur måtte den stoppe for pass- og tollkontroll, først på den ene siden av broen og så på den andre. De 15 minuttene ble til 30, så til 45, etter hvert til 60 minutter, etter hvert som spenningen og mistenksomheten teg mellom de to landene, og etter et år eller to gikk det ikke lenger. Sporveien ble nedlagt.

I dag er de to landene vel forlikte,. Elven er fremdeles en internasjonal grense, men idyllen er gjenopprettet, og man merker knapt at man går fra ett land til et annet. Minnet om den lille sporveien lver i den lille byens bevissthet; ja, for selv om byen fremdeles er delt, fungerer den igjen som én by, og minnet om den lille sporveien lever, som sagt, i byens bevissthet. Langs den gamle sporrveistraséen har man lagt ned noen skinner og opprettet en spennende vandringsrute gjennom byens historie:


Jeg kan forresten varmt anbefale restauranten i huset til venstre på det siste bildet.

Og der det en gang sto en grensepost med pass- og tollkontroll, er det i dag et interessant infosenter der man bl.a. har satt opp en replika av en av de gamle sporvognene, bygget etter de originale fabrikktegningene:

Resten av historien kan dere lese her. Takket være gode kontaker ved det lokale universitetet kan jeg der også vise bilder fra den gangen sporveien var i drift.